Siri Spillum

Her er en smakebit av boken Bryt mønstre:

Eldre mennesker som ser tilbake på livet sitt, sier ofte at det eneste de angrer på er det de ikke gjorde. Jeg møter ofte litt yngre mennesker som bekrefter slike erfaringer. De er misfornøyde, ofte dype ulykkelige, og årsaken er at de vet de har anlegg og evner, men de bruker dem ikke. De har drømmer, men de følger dem ikke. De sparer på seg selv.  <<Det passer ikke nå. Senere, tenker de.>> Eller: <<Jeg tør ikke>>. Dermed begrenser de selve livet, og ofte også andres. Ingen vil vel ha det sånn!

Sparegrisen

En misforstått sparegris

Det går an å spare seg til fant, både åndelig og materielt sett. Og for all del: Dette er ingen oppfordring til hemningsløs bruk og kast og økt forbruk. I dette kapitlet snakker jeg om å spare i betydningen ikke bruke. Mange av oss er veldig gode til ikke å bruke det vi har. Vi sparer på de flotte krystallglassene (tenk om vi knuser dem!). De står innerst i skapet og vi bruker dem en gang hvert skuddår. Vi sparer på arvesølvet (for mye jobb å pusse), på damaskduken fra farmor (tenk om det kommer fettflekker og stearin på den, og dessuten er den jo noe herk å stryke) og det skjøre kaffeserviset fra bestemor.  En gang, ved en eller annen anledning, skal vi bruke det. Helt sikkert. Men vi gjør ikke det. Anledningen kommer liksom ikke.

Vi sparer på kunnskapene våre – vi skulle byttet jobb, skiftet yrke, tatt mer utdanning. Brukt den fine stemmen til å synge i kor, men det passet ikke i år heller. Begynt på tegnekurs, vi har til og med kjøpt kullstift og papir, men det blir liksom aldri tid. For ikke å snakke om <<når bare…>>: Når bare ungene blir større, skal jeg lære meg italiensk. Når vi bare får nytt kjøkken, skal jeg begynne på kurs i norske mattradisjoner! Når jeg bare kommer gjennom denne hektiske perioden på jobben, skal jeg kjøpe meg nytt speilreflekskamera og dra på tur.

Vi har evnene, lysten og muligheten, men vi gjør det ikke. Vi venter på anledningen.

Men én ting som er sikkert, er at anledningen aldri kommer. Det er vi som må skape anledningen selv. En sparegris har ingen reell verdi før den tømmes. Når vil du knuse din?

Frem fra glemselen

Det er utallige årsaker til all denne sparingen. Mange er merket av janteloven og bygdedyr på hjemstedet. Noen har lært å spare hjemme, som Lars. Andre har dårlig selvbilde og tror ikke de har noe av verdi verken for seg selv eller andre. Noen er late og gidder ikke. Noen ser ingen muligheter til å få brukt det de har. Noen tør rett og slett ikke: Som damen i 30-årene, med talent ut til fingerspissene, som var i den syvende himmel i to dager fordi hun omsider hadde kommet inn på Kunstakademiet. Den tredje dagen sa hun fra seg plassen. Hun var rett og slett livredd. Andre opplever å bli kneblet underveis, for eksempel i et forhold, og ender med å låse ned skatten som faktisk var i bruk:

–Jeg trodde aldri jeg skulle komme til å skille meg. Attpåtil er jeg lykkelig skilt! Jeg, som er flasket opp med at noe av det viktigste i livet er å stå for de valgene man tar. Vel. Skilsmissen var mitt valg, og det valget står jeg i hvert fall for, sier Linda.

Det er gått flere år siden bruddet, og Linda er igjen den sprudlende og impulsive personen hun alltid var – før hun giftet seg.

 – Jeg har jo alltid hatt lett for å komme i kontakt med folk, lett for å le, tulle og fleipe. Jeg er vel rett og slett velsignet med et lyst sinn, som de sier. Mannen min var min rake motsetning. Han var ikke nødvendigvis blottet for humor, men han var stort sett alltid alvorlig og opptatt av å være seriøs. Jeg likte å tenke at vi utfylte hverandre. Da han begynte å kritisere meg for livligheten min, la jeg nesten ikke merke til det. Men litt etter litt fikk jeg stadig flere kommentarer.

Han så helst at jeg skulle slutte å være så lettsindig, som han kalte det. Han mente at jeg flørtet med andre, selv om det kanskje ikke var bevisst fra min side, og det ble han både ille berørt og provosert av. Jeg oppførte meg stadig upassende i hans øyne, og jeg virket overflatisk.

Uten at jeg merket det selv, sluttet jeg å snakke med folk jeg ikke kjente. Jeg snakket i det hele tatt mindre. Jeg sluttet å komme med spontane, små kommentarer, jeg sluttet å le høyt. I ettertid ser jeg at jeg ble uselvstendig og usikker på meg selv. Jeg ble deprimert i lange perioder, men jeg satte det egentlig ikke i sammenheng med ekteskapet mitt.

Sånn gikk flere år. Så ble jeg invitert på hyttetur med tre venninner fra begynnelsen av studietiden. Vi var spredt for alle vinder og hadde bare hatt sporadisk telefonkontakt. Mannen min skulle utenlands med jobben.  Jeg plasserte ungene hos foreldrene mine, og dro.

Helgen ble fæl og flott. Den jenta venninnene mine hadde kjent, var borte. De var nesten i sjokk, kjente meg knapt igjen. Jeg oppdaget at jeg ikke kjente igjen meg selv heller. Ikke klarte jeg å fleipe, jeg kunne nesten ikke å le, jeg var tung og trist og ikke lett og livlig slik jeg var før. Jeg følte at jeg ikke hadde noe som helst å by på, og kunne knapt føre en samtale. Plutselig sto det helt tydelig for meg at jeg absolutt ikke hadde det bra – det er utrolig hvor lang tid det kan gå før et vanlig oppegående menneske skjønner sånt når det er en selv det gjelder. Venninnene mine var fast bestemt på å hjelpe meg. Jeg prøvde å sette ord på ting, jeg tørket snørr og tårer og drakk rødvin og gråt enda mer. Det var fryktelig vondt og samtidig godt. Det var på høy tid å ta tak i livet mitt og få meg selv tilbake.

Da jeg forsto at forandringen min hadde noe med forholdet mitt å gjøre, prøvde jeg å snakke med mannen min. Det var som å snakke til en vegg. Han ville ikke med til familierådgivning. Selv var jeg heldig og fikk god hjelp av en psykolog. Da bruddet kom, var det jeg som gikk og bruddet var veloverveid. Litt etter litt har jeg funnet meg selv igjen. I dag fniser jeg og ler og skravler og kommenterer på impuls – og føler at jeg aldri har hatt det så godt som nå.

Linda endte med å grave ned skattene som hun hittil hadde brukt med den største selvfølge; humoren, gleden, entusiasmen. Mange gjør det i større eller mindre grad. De fleste av oss har en eller annen lue i kista som Ingrid Sletten, én eller flere skatter som ligger der. Kanskje har du brukt dem en periode, kanskje har du aldri brukt dem. Uansett, hvis du har noe i kisten som du ikke bruker, hvis det er noe du vil, men ikke gjør: Ikke vent lenger! Gjør det. Bruk det!

Noen har gjemt skattene sine så godt og lenge at de ikke lenger er klar over at de har dem. To enkle spørsmål kan hjelpe deg til å finne dem: <<Hva har jeg lyst til?>> og <<Hva gjør meg glad?>> Svarene du finner, peker i retningen av hva du gjemmer på kistebunnen. Det er ikke snakk om det vi ønsker skulle være der (<<skulle ønske jeg var flink til å synge>>), men om det som faktisk er der (<<jeg har lyst til å synge>>). Lysten til å synge er en skatt du har. Gjør du bruk av den, blir du også flinkere til å synge. Dessuten: En skatt som kommer fram i lyset, glitrer. Den tiltrekker seg oppmerksomhet. Den gleder både deg selv og andre. Hvem vet hva skatten din bringer med seg av nye skatter?

Hva med deg?

1. På hvilke område i livet er du en sparegris, som Ingrid Sletten? Har du noe servise du ikke bruker, flotte klær som bare henger der, noen evner du aldri bruker, noen lyster du aldri får utløp for?

2. Hva gjør det med deg og dem rundt deg? Er du fornøyd? Er de fornøyd? Er det innerst inne noe du savner? Lager du deg unnskyldninger for at du har det som du har det?

3. Går dere glipp av noe, tror du? I så fall hva? Hadde du vært et annet sted i dag, hvis du hadde brukt noen av skattene du skjuler?

4. Hva kan du gjøre for å knuse sparegrisen og dermed bryte mønsteret? Tenk konkret på det du ikke bruker. Let dypt etter det du har glemt du har og ikke bruker. Vurder deretter om du skal aktivisere dem på noe vis.

5. Hva har du å vinne på å åpne skattekisten? Gleden ved å bruke dine egne evner og anlegg er enorm, for deg selv, og for andre som får nyte godt av deg – med et mangfold du ikke hadde tidligere. Gleden ved å bruke både fine ting og ting med affeksjonsverdi er stor. Her har du alt å vinne!